Sumatra

Sumatra er en middels stor elegant kamphønsrase fra øya Sumatra i Indonesia. Enkelte kilder hevder også at rasen var (er) utbredt på øyene Java og Borneo. Der ble rasen holdt som vanlige hushøns, og haner ble avlet frem til bruk i hanekamp.

Sumatra en av de eldste hønserasene i verden. Men selv om Sumatra er en kamphønsrase så er ikke hanen mer stridslysten enn haner generelt. Rasen har et rolig gemytt, og den kan lett bli ”håndtam”. Sumatra trives best når de har god plass, og bør derfor ha en forholdsvis stor og romslig voliere’. Kan de få gå fritt er det å foretrekke, og de går alltid inn i hønsehuset om kvelden, og setter seg på sin faste plass på vaglen som andre hønseraser.       

Sumatra ble registrert som rase i Amerika (USA) i 1847, og ble tatt opp i den amerikanske standarden i 1883. De første eksemplarene ble innført (fra USA) til Europa 1882, først til England og der etter til Tyskland og resten av Europa. Denne spesielle rasen vakte en del oppmerksomhet p.g.a. sitt særpreg. Rasen har en fasanlignende kroppsform, med kamphønsaktige trekk. Hanen har en langstrakt, elegant, slank, kraftig kropp. Den er bred over bryst og skuldre, og man ser tydelig at rasen har kamphønsblod i årene. Halen hos hanen er meget lang. Halefjærene er brede og fyldige, og halen bæres i en vannrett stilling uten å være slepende. Men det som kjennertegner rasen spesielt er at hanen har dobbeltsporer, og det skal være den eneste hønserasen i verden som har dobbeltsporer. Hønene kan også ha antydning til dobbeltsporer.

Det er sannsynligvis anlegget for dobbeltsporer som er en av hovedårsakene til at Sumatrarasens utseende (i hovedsak) er uendret i de snart 200 årene som er gått siden rasen ble introdusert i Vesten for første gang. For ved kryssing med andre raser viser det seg at genet for dobbeltsporer ikke er et dominerende gen. Dobbeltsporer forsvinner allerede i første ledd ved kryssing med andre raser, Dobbeltsporer er ett av tre kardinalpunkt som kjennetegner en renraset Sumatra. De to andre kardinalpunktene er rasens kroppsform, og den glinsende sorte fjærdrakten med olivengrønn glans. Penest er Sumatraen når den spankulerer rundt i vår og sommersolen med glinsende sort, smaragdgrønne fjærdrakt.

 Vekt hane: 2 - 2.5 kg. Høne: 1,75 - 2,25 kg.

Ansiktet skal være mørkerødt (purpurrødt), nærmest sort og besatt av små, fine håraktige fjær. Hodet er forholdsvis lite og fint formet med en liten, flat ertekam som er rød/sort. Øynene er mørkebrune, helst så mørke som mulig. Hønas kam, ansikt og øyne er mørkere enn hos hanen. Halen er lang, og vannrett båret.

 Rasen finnes både i Norge og resten av Europa, men man kan vel si at den er forholdsvis sjelden.

Sumatra er en ganske god verpehøne, og befruktningen er som regel god. Eggene er hvite eller litt lys gul. Idealvekta på eggene er 60 gram.

Jeg kjøpte mine første Sumatrahøns av en oppdretter på Oppdal i 2002. Til Oppdal kom disse Sumatrahønene i sin tid fra Tore Hansen fra Stokke i Vestfold. Han hadde importert de fra Danmark, men de var opprinnelig av tysk avstamming.

Hønene har en ganske utpreget rugelyst, og er gode kyllingmødre. Problemet med enkelte høner er at de ligger så urolige på reiret at de har en tendens til å knuse eggene. Dette er noe jeg har opplevd i alle de årene jeg har hatt rasen.

Sumatra er sterke robuste, hardføre fugler som tåler godt vinteren her på kysten av Nordvestlandet. Mine høns får selv velge om de vil gå ut, og er det ikke for mye nedbør er de ute hele dagen, hele året. De vagler seg gjerne så høyt de kan. Går de fritt kan ungfuglene vagle seg høyt oppe i trærne om sommeren.

Jeg har deltatt på Landsutstilling noen ganger med Sumatra. Problemet mitt har vært at jeg ikke får starte tidlig nok med rugingen, og derfor har ikke fuglene vært fullt utviklet til landsutstilling. Men de gangene jeg har fått Sumatrane bedømt på Landsutstilling har resultatet vært meget tilfredsstillende. Jeg kjenner rasen godt etter hvert, og vet at jeg har gode dyr. Men det har vært noen ”skjær i sjøen”. For en del år siden tok reven hanen min, og den høsten hadde jeg selvfølgelig ikke reservehane. Neste vår fikk jeg hjelp av Torbjørn Ræstad å spore opp gode avls-stammer av Sumatra. Torbjørn bestilte egg, ruget ut kyllinger for meg og han tok seg til og med av kyllingene de første ukene. (Jeg var ut og reiste). Det ble seks kyllinger dette året, og da trodde jeg at det i hvert fall ble en hane eller tre. Men nei da, det ble seks høner. Da var jeg like langt. Tolv høner og ingen hane. Torbjørn ordnet også med nye ruge-egg den neste våren, og da ble det bare en kylling. Jeg levde i håpet om at det skulle bli en hane, og etter hvert viste det seg at det ble en kjempefin hane. Så etter tre år var jeg igjen i gang med egenproduksjon av kyllinger. Ære være Torbjørn for all hjelp. Etter dette har jeg fornyet rasen med kyllinger hvert år. I mars for snart fem år siden fikk jeg mulighet til å få inn nytt og ubeslektet blod i stammen min. Jeg fikk tilbud om en hane fra engelsk import. Dette tilbudet kunne jeg ikke la gå i fra meg, men jeg måtte kjøre over 80 mil t/r for å hente hanen. Den dagen jeg dro var det snøfokk og skikkelig holkeføre store deler av veien, men hva gjør man ikke når man får et slikt tilbud om nytt avlsmateriale. Denne hanen brukte jeg i den videre avl. Det var en veldig fin hane med dobbeltsporer og en glinsende fjærdrakt. Den var litt mindre enn de gamle hanene mine, men ikke under godkjente minstevekt.

Etter noen år nå så er jeg på rett vei (tror jeg), og forholdsvis godt fornøyd med mitt eget avlsarbeid. I ettertid har jeg også kjøpt enda en (muligens) ubeslektet hane som er brukt i den videre avl.

I Skandinavia er rasen anerkjent i to bare farger, nemlig sort og blått. I Europa ellers finnes Sumatra også som viltfarget og hvit.                  

Sumatra finnes også som dverg, sannsynligvis fremavlet i Storbritannia på 1930 tallet. En dverghane veier 900 gram mens høna veier 750 gram.

 

Gjøran Storsæther